Slutt på vintersesongen!

Etter måneder med snø, vind, sjøsprøyt, bølgeskvulp og kuldegrader har jeg endelig begynt å tro på at det kommer en vår også i år, selv om våren har lurt meg flere ganger de siste månedene. En dag med sol og varme, så full vinter med  snø og nordavind dagen etter. En evig katt-og-mus-lek. Våren har virkelig vist seg fra sin mest barnslige side, og har lekt gjemsel, boksen går og "borte-bø", alt på en gang.  

Men som evig optimist, velger jeg nå å tro at sol og varme endelig kommer, med morgenkaffe på soldekk, liv og røre i havna, ettermiddagsøl på Brygga bar, og musikken fra Ole Ivars og Grand Prix 1974 som brer seg utover havna i kveldstimene mens solen går ned over festningen.  

Men årstiden bærer også med seg en viss melankoli, i alle fall for alle oss som bor på brygga. For selv om det er fint med pollen i luften, og tanken om 17. mai, pinse og langhelger i mai er herlig, markerer det samtidig at vintersesongen nærmer seg slutten.  

Stor eller liten båt spiller ingen rolle. Et hjem er et hjem.

Båter som har ligget i havna gjennom alle de kalde vintermånedene, har etterhvert blitt pakket ut av presenninger, glavamatter som har ligget på dekkene for å gi et ekstra, varmebeskyttende lag, ryddes bort - og båtene gjøres etterhvert klare til å seile ut på nye eventyr. Og etterhvert tømmes havna, båt for båt. Snart kommer sommergjestene, og det blir nye naboer hver dag. Noen kommer for en dag - andre blir en uke eller mer. Livet på brygga endres. 

Det er jo kanskje greit det - det kan jo blir litt stille og rolig gjennom vinteren, så litt liv og røre er vel fint? Jo - absolutt. Sommer på brygga er fint. Men vinteren - tross kulde, vind, bølger og alt det andre - har en helt annen greie med seg. 

Nemlig folka på kaia. Båtfolka. 

Selv om det kanskje ikke ser sånn ut for en tilfeldig forbipasserende en kald vintermorgen, er det faktisk et helt lite samfunn som lever her nede ved vannet. Her bor det folk i små og store båter, fra den minste på 20 fot til de større på over 60. Her bor det alt fra 20-åringer til pensjonister som nyter livets glade dager i et gyngende, mobilt hjem. Og det bor mange mennesker her, ett eller annet sted mellom 70 og 90 personer.   

Helt vanlige mennesker, akkurat som i et vanlig nabolag. Med jobber som ingeniør, lærer, lokfører, dirigent, flyvert, livsnyter, pensjonist, regnskapsansvarlig, kirkegårdsarbeider, fylkessekretær, sykehusklovn, professor, manager, havnearbeider, logistikkmedarbeider, prosjektleder - eller noe helt annet. Forskjellige mennesker, forskjellige historier - men alle med en ting felles: forkjærligheten til livet i båt. 

Gjennom vinteren har vi møttes på Brygga Bar for en øl eller et glass vin og en prat. Vi har feiret bursdager og til og med et bryllup. Vi har delt erfaringer om livet i båt, og hjulpet hverandre med praktiske gjøremål. Vi har feiret de små gleder i hverdagen, og druknet elendigheten i bunnen av et glass. Og vi har fleipet og våset om en hel masse som av ulike grunner ikke skal gjengis på trykk. 

Nå tømmes havna, båt for båt - og disse fine folka stevner ut på nye eventyr. Noen skal ut "på svai", andre søker andre havner. Noen skal ut og seile sin helt egen sjø. 

Fair winds, sailors! We´ll meet again!  

Nest siste kveld med gjengen, og trippel bursdagsfeiring. Skål!

Han sa "ja"!!!!

Etter 16 år som single og alenemor skulle det altså skje: En mann skulle si "ja" til lille meg! Og ikke en hvilken som helst fyr heller da, men en som reiser til lands, til vanns og i lufta med!

Akkurat som i et lite eventyr...

Og alt som skulle til for å få dette til å skje, var en seiltur langs norskekysten i ei seilskute ved navn Plan B for litt over et år siden. Jeg skulle bare ha visst hva jeg kastet meg uti da jeg meldte meg som mannskap den gangen..

Det er kanskje unødvendig å si at de siste ukene har vært litt hektiske - og litt uvirkelige. Rent praktisk sett har det vært litt å holde på med - og en viss bekymring for om noe skulle være glemt. Har jeg fylt ut de rette papirene? Betalte jeg gebyret? Var det rett sum - og til rett konto? Bestilte jeg tid til seremonien? Når var det forresten? En siste sjekk på eposten viste jo at jeg faktisk hadde bommet litt på tiden - med et helt kvarter. På en bryllupsdag kan jo det å bomme på tiden betyr full krise, men heldigvis ble det altså oppdaget i tide. Så ingen skade skjedd, heldigvis. 

Dress på renseri, ny skjorte til brudgommen, bukett, pass… Og kjole!! Har jeg en kjole? Ææææh ! Det begynner å haste litt med å få orden på sakene….

Something new, something old, something blue, something borrowed….. Vel, det ble da i det minste to av fire. Kjolen var gammel og strømpebuksen ny. Og ja: jeg hadde faktisk en kjole hengende i skapet. Det vil si, den lå sammenbrettet i skapet i gjestelugaren, så den var sånn passelig rynkete og sånn - men ikke verre enn at strykejernet ordnet det hele. 

Så, dagen er kommet og klokka er 14.15. På tide å avslutte arbeidsdagen og klyve ut av båten, iført kjole og høye hæler. Det er en kald, men knallfin januardag. Hele indre Oslofjord viser seg fra sin beste side. Som om den visste at det var vår bryllupsdag. 

Båten er dekket av snø og is, og støvlettene er glatte - så her er det om å gjøre å holde seg fast. Jeg krysser fingrene for at fergene som normalt sett durer forbi i høy hastighet, ikke kommer forbi akkurat nå. De får nemlig båten til å gynge ekstra mye - og det trenger jeg ikke akkurat nå... 

Jeg husker forøvrig på å få med meg søppelposene før jeg går i land. Det er jo like greit å gå kastet dem, når man allikevel passerer forbi avfallsdunkene. Naboen på vei hjem fra jobb gjør store øyne - det er nok ikke hver dag han ser en brud på vei til vielse med søpleposene på slep.....

Foto: Sindre Furulund

Så, buketten hentes, og veien går mot rådhuset. Spenningen stiger. Kommer han faktisk til å dukke opp? Og kommer han til å si ja? I underbevissheten dukker scener fra filmer som "runaway bride" og andre bryllupsfilmer opp, der enten brud eller brudgom står alene ved alteret. Håper ikke det vil skje i dag... 

Jeg krysser fingrene og forsøker å skyve tankene unna, og prøver å fokusere på å holde meg på beina. Det er glatt i Oslos gater i dag. 

Foto: Sindre Furulund

På vei opp trappene inn i borggården ser seg ham. Ved skiltet markert "vielser" står han og venter, i ført dress og med mobilen i hånda. Jeg skjønner at han tar bilder og filmer meg i det jeg ankommer. Og han smiler. Verdens fineste smil. 

Under en time senere er vi på vei ut fra rådhuset.  Som mann og kone. Han sa faktisk "ja"! Jeg kjenner at jeg puster litt lettet ut...😊  

Og hva gjør man da, som nygifte båtfolk - på en helt vanlig onsdag? Jo, etter en god middag sammen med sine håpefulle og deres samboere, avslutter vi selvsagt kvelden slik det passer seg best: nemlig på Brygga Bar med gode naboer. For båtfolk gjør ikke ting helt som alle andre. Stemningen ble god - faktisk så god at bilder og videoer fra kvelden sensureres..... 😜 Og hodepinen dagen etter - vel, den snakker vi ikke om....

Brygga Bar spanderte bobler 🥂🍾

❤️💕